Hamskifte

Bildet er lånt fra flickr.com

På jobben min har vi i den siste tiden hatt et ras av oppsigelser. Plutselig forlater den ene gode kollegaen etter den andre, med lovnader om å holde kontakten. Av erfaring vet jeg at "ute av syne - ute av sinn" prinsippet gjelder, men jeg nikker samtykkende og sier meg enig. Jeg har jo blitt glad i disse menneskene og jeg tilbringer nesten mer tid sammen med dem, enn med mine kjære hjemme. Jeg ønsker gjerne å tro at noen av dem er venner for livet. Men de fleste blir det.

I dag merker jeg ikke bare tomrommet etter en kollega som sluttet i går, men også at ting faktisk ikke gjør seg selv. Plutselig ser jeg nøyaktig hva denne personen har bidratt til og jeg tror alle vet at vi kanskje burde satt mer pris på det mens hun var her. Det er mange som jobber i kulissene og gjør ting som ikke merkes så godt. Inntil de ikke blir gjort. 

Å sette pris på hverandre er faktisk noe de fleste av oss ikke er flinke nok til. I hvert fall er ros, motivasjon og oppmuntring en mangelvare på stedet jeg jobber. Tror det blant annet er et direkte resultat av alle oppsigelsene. Ledelsen er flinke til å "crønshe" tall, legge opp budsjetter og kreve av sine ansatte uten å gi noe tilbake. En dag sier det stopp. Jeg har følt på at jeg burde byttet beite jeg også, men etter snart 15 år i samme bedrift, har jeg grodd fast. Jeg er vant til Tryggheten med stor T og den styrer meg mer enn min egen magefølelse. Det går utover selvrespekten og jeg er litt i tenkeboksen om hva jeg skal gjøre fremover.

Kanskje er det på tide med et hamskifte...