Starten på en ny reise

Vi er en lykkelig familie på tre. Vel, fire om vi regner med pus, for hun hører jo også med. Min mann og jeg har en nydelig, livlig datter på 2 år. Å få henne er det største som har skjedd oss. Hun har knyttet enda sterkere bånd mellom oss og hun gir oss så mye glede hver dag.


For meg var det aldri en selvfølge å få barn. Jeg ble i 16 års alderen utredet pga. av at menstrasjonen aldri kom og i senere tid vet jeg at dette skyldes en diagnose som heter "Empty Sella Syndrome". Jeg gikk i mange år med frykt om at at jeg ikke kunne få egne barn. Ønsket om barn ble sterkt etter jeg ble sammen med mannen min i 2003. Og jeg var så livredd for at jeg ikke kunne gi oss barn. I 2005 - etter å ha gruet meg fryktelig mye - var jeg tilbake til spesialisten som hadde utredet meg i tenårene. Mannen min og jeg måtte få svar på om jeg kunne få barn. Jeg var livredd for at hun skulle gi meg en dom jeg så intenst fryktet. Men det var med en enorm lettelse jeg forlot kontoret hennes! Jeg kunne få barn og alt jeg trengte var å få tilsatt hormonene LH og FSH (hormoner som moder og slipper egg)!


Vi søkte om å få IVF behandling og etter ca. 6-7 måneder i kø hos en offentlig klinikk, var vi gang. Jeg var mildt sagt spent og forventningsfull fordi de ser ikke mange av slike pasienter som meg med akkurat den diagnosen. Jeg hadde god støtte i min mann og han plukket meg opp fra gulvet når hormonene og nervene gikk i taket. Jeg ble gravid på 1. forsøk og gleden var stor. Å vite at man hadde et lite liv i magen var ubeskrivelig! Dessverre mistet vi vår lille spire i 10. uke i en såkalt MA (Missed Abortion). Det kan skje hvem som helst. Kort fortalt slutter embryoet/fosteret å leve av ukjent grunn, mens kroppen fortsatt "tror" den er gravid.


Etter noen måneder var jeg klar på nytt. Jeg tror jeg ble gravid denne gangen også, men dagen før jeg skulle teste, fikk jeg en enorm blødning og magekrampe. Nå hadde vi kun ett forsøk igjen. Jeg begynte å bli litt stressa og ville ikke vente med å starte på nytt. At "alle gode ting er tre" fikk en ny betydning for oss, da jeg i slutten av november 2006 ble gravid igjen. Og sensommeren året etter, møtte vi vår kjære, etterlengtede barn! Jeg får klump i halsen bare jeg tenker på den dagen jeg møtte henne. Det var kjærlighet ved første blikk, selv om det høres aldri så klisjeaktig ut...


Livet som foreldre har beriket livene våre og det har gitt mersmak på å få flere barn. Så i dag har vi vært på en privat klinikk for å starte prosessen på å få et barn til. Jeg er godt forberedt og vet at det vil bli en følelsesmessig berg- og dalbane i månedene fremover. Men jeg er klar. Så klar som jeg kan bli i hvert fall. Jeg vet hva som forhåpentligvis venter i den andre enden. Jeg skrev dagbok i Word fra den tiden vi begynte å prøve forrige gang. Det var veldig godt å få ordene ned på "papir" og jeg fant trøst i det jeg skrev. Mange ting ville nok vært glemt uten at jeg hadde skrevet det ned. Kanskje en dag skal jeg la min datter lese hva jeg har skrevet. Kanskje blir de bare for meg selv. Mannen min har lest den og han fikk et litt annet perspektiv på hva jeg faktisk hadde gått gjennom både fysisk og psykisk. Det er en tøff prossess, men den er også utrolig positiv erfaring. De som har vært gjennom det samme forstår nok godt hva jeg mener. Denne gangen tenker jeg å bruke min nyanskaffede elektroniske dagbok for å skrive ned hva jeg enn måtte ha på hjertet. Litt skummelt er det jo å dele noe så privat på www, men jeg håper og tror at det vil bringe med seg noe godt.